Et barns møte med døden


- Mer personlig enn dette blir jeg ikke
I 1987 var jeg ti år gammel, og det viktigste i livet var å spille fotball med gode venner på løkka. Med ballen klistret til føttene og den hvite Nordstrandsdrakten badet i grønske var livet topp, og sorgene var få.
Det er noe med unge gutter og leken med kula som frembringer en lykkefølelse som lite annet kan gi, og selv om jeg ikke hadde en pappa som delte min lidenskap for lærballen så hadde jeg en drøm.
Jeg hadde en drøm og et brennende ønske om at min mormor skulle få se meg spille en ekte fotballkamp på Nordstrands guttelag, men slik gikk det aldri.

Drømmen var at hun skulle se meg spille fotball, men mormor døde før hun kom så langt. Mormor døde av kreft i eggstokkene i 1987, og hun gjorde det bare to år etter at hun først fikk diagnosen. Da hun døde var hun bare 57 år gammel.
For en ti år gammel gutt som hadde hatt en trygg oppvekst i fredelige Norge var døden til «Mor» som jeg kalte henne en skikkelig kalddusj og et slag i fjeset. For barn vil aldri forstå døden og i hvert fall ikke når den rammer noen du har nær.

For meg ble «Mors» plutselige død, et sjokk som fulgte meg dag og natt. I søvne hadde jeg ofte jeg mareritt der jeg så ansiktet hennes gjennom isen mens jeg gikk på skøyter. Det var som om hun fløt etter skøytene mine som om hun var fanget av en magnet. Drømmen stoppet alltid vet at jeg våknet opp dryppende våt av svette. Det hjalp ikke å rope på Mor, hun var borte.
I perioden rett etter at hun døde ble jeg gjort oppmerksom gjennom skolen på at det fantes en kampanje som het Krafttak mot kreft.

Med button på jakka og bøsse i hånda ble jeg Krafttak mot kreft ambassadør og gikk fra hus til hus i nabolaget rundt Ljan Skole og samlet inn penger. Pengene vi samlet inn skulle jo redde noen andre sin mor, og slikt kunne man ikke si nei til.
I voksen alder har jeg som alle andre nordmenn opplevd kreft blant andre jeg har nær, og sykdommen tar fortsatt liv.

På samme måte som da jeg var barn har kreftforeningen fortsatt med å samle inn penger gjennom krafttak mot kreft. På samme måte kan du gå med bøsse for en god sak og du kan gjøre det for å hjelpe en mor, far, datter, eller sønn som trenger hjelp.
Om det gjør sitt til at noen andre får mulighet til å oppfylle sin drøm da vet jeg hva jeg skal under årets kampanje. Jeg skal gå med bøsse, og det med fotballen i beina.

Lite har forandret seg siden 1987 tross alt!



"Ja Kjell-Ola, kampanjen du deltok i for Mormor finnes fortsatt" - Fra møte med Anne Lise Ryel, Generalsekretær i kreftforeningen under årets Movember kampanje.

Årets kampanje finner du her; https://kreftforeningen.no/krafttakmotkreft/

Følg meg på Facebook her https://www.facebook.com/pages/Kjell-Ola-Kleiven/444642162330426

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kjell-Ola Kleiven - Ikke alle blogger kan være rosa

Kjell-Ola Kleiven - Ikke alle blogger kan være rosa

39, Oslo

CEO & Managing Director, Risk Information Group (RIG Nordic & Baltic) Samfunnsengasjert leder og risikomann med sans for det skrevne ord.

Kategorier

Arkiv

hits